Nelly Winterhalder er dramatiker, regissør og oversetter. Hun jobber med live-art-kollektivet Ann Sam Bell som hun etablerte i 2019. Winterhalder har mastergrad i scenetekst fra Teaterhøgskolen i Oslo og mastergrad i litteraturvitenskap og skuespillutdanning fra Munchen. Nelly debuterte som dramatiker i Norge med stykket “Alt i boks” på Dramatikkfestivalen i 2009. Hennes andre verk som "Høna, egget og reven" ble utvalgt til Norsk dramatikkfestival i 2019 og "Storsenter" ble utvalgt til Bergen dramatikkfestival i 2020.
11. januar 2024 hadde stykket hennes “Tankekjør” urpremiere på Brageteatret. Stykket handler om Selma som etter en krasj plutselig kan høre hva alle rundt henne tenker. Hun havner midt i et raskt kjør av rare hemmeligheter, skjulte håp og uante holdninger. Hva skjer når du plutselig skjønner at ingen er helt som du trodde de var?
Klikk på knappen under for å lese mer om Nelly og hennes verk.
Kan du beskrive metoden eller prosessen din når du skal skape et nytt verk?
Alle prosesser er forskjellige... men som regel starter jeg med et ganske bredt tema og samler informasjon. Så jobber jeg meg innover mot en form, alt ettersom hva jeg opplever temaet krever. Jeg bytter helst mellom å skrive alene og å teste ut tekst sammen med andre på gulvet. Jeg får mye inspirasjon av å tenke høyt med utøvere og spesielt scenograf, og jeg gjør det gjerne fra ganske tidlig i prosessen. Selve skrivingen derimot må skje alene. I noen perioder blir det nødvendig å reise bort for å kunne skrive i ensomhet. Da er det ren luksus å ikke veksle et ord med noen på et par dager.
Hvem/ hva er din største inspirasjon, og hvorfor?
Min største inspirasjon er mennesker, våre inkonsistente og mysteriøse handlinger, tanker, følelser og relasjoner.
Hvilke av dine egne verk er du mest stolt over og hvorfor?
I «For alltid slutter alltid» fikk jeg skrevet en poetisk, sår og leken historie som handler om død og fordervelse, samt kjærlighet. Jeg skrev den til et bestemt sted og hadde også regi: I Vitorchiano, en liten italiensk landsby, finnes det en borg med et lite kjellerrom som ble brukt som bar. Den har stått forlatt i mange tiår, men innredningen, glassene og flaskene står komplett urørt siden. Midt i denne nedstøvete baren spilte vi forestillingen i 2016. Selv om stykket ble spilt på norsk og publikum var italiensk opplevde jeg ikke språket (eller tekstingen) som en barriere: Tilskuerne og vi delte en kveld i baren og fortellingen ble vår felles på en ganske spesiell måte. Det er jeg stolt av.
Har du et konkret minne om når det var du fant ut av at du ønsket å bli forfatter/dramatiker?
Jeg begynte som skuespiller og jobber som dramatiker og regissør, så jeg fant egentlig ut at jeg vil lage teater. Det skjedde (selvfølgelig! klisjeaktig for en tysker) takket være Goethe i niende klasse: Tysklæreren dro med seg en gjeng med motvillige elever for å se en forestilling av «Faust» på et bittelite teater. Helt uventet tok forestillingen pusten fra meg, jeg gråt og lo om hverandre. Jeg kommer fra en arbeiderfamilie og hadde ikke vært på teater veldig mange ganger før. Men denne opplevelsen ble så sterk at jeg måtte dra tilbake på egen hånd for å se forestillingen om igjen – to ganger. Måten skuespillerne klarte å formidle historien og skape kontakt med og emosjoner i publikum var noe jeg aldri hadde forestilt meg kunne skje. Jeg prøver fortsatt å gjenskape intensiteten jeg kjente da.
Hvilken bok var den siste du leste og hva synes du om den?
Jeg synes Israel oppfører seg helt forferdelig i Gaza-krigen – jeg lurer på hvordan det er mulig og vil gjerne skjønne litt mer om landet. Å lese en roman av en israelsk forfatter er et forsøk på det. Nå ble jeg akkurat ferdig med «People like us» av Noa Yedlin: Det er en skarp fortelling om usikkerheter og forutinntatte holdninger i en ulmende nabokonflikt. Hun skriver intenst og intimt, og leker med lesernes forventninger. Boken ligner ved første øyekast på en psykologisk thriller, men den kan også leses som allegori på staten Israel og dens indre og ytre utfordringer. Anbefales!
Har du noen anbefalinger på bøker, filmer eller TV-serier du har sett i det siste, eventuelt hvorfor?
Noe av det siste jeg koste meg med var TV-serien «The Bear» og boken «Dschinns» av Fatma Aydemir. En favoritt fra de siste ti årene er «Max, Mischa og Tetoffensiven» av Johan Harstad, en eventyrlig rik og på alle måter episk roman.
Kan du fortelle oss om din favoritt karakter? (ja, det er lov å velge egne karakterer)
Hm... vanskelig spørsmål! Av de klassiske karakterene er det kanskje Medea, for jeg er fascinert av de store emosjonene og konsekvensene. I det siste har jeg dessuten vært betatt av flere av Agnes Ravatns karakterer, for eksempel Karin i «Gjestene», en herlig pinlig og gøyal karakter.
Hvem hadde du ønsket å jobbe med i et drømmeprosjekt?
I mine drømmer beveges Tanztheater Wuppertal Pina Bausch av min scenetekst.
コメント