LYGRE, ARNE

Mamma har flyttet inn i en eksklusiv leilighet i skyskraperen Stubben, et slags monument reist for å markere årtusenskiftet. Her bor hun sammen med døtrene Søs og Lillesøs. Pappa, Pappa To og Pappa Tre avløser hverandre i rask rekkefølge, og Mamma ligger stadig under kniven for å forbedre sitt utseende. Hva kan en en dyktig kosmetisk kirurg utrette! Men tiden går, og alderen setter sine spor. Når det så en dag blir mulig å la seg genmanipulere for å stoppe aldringsprosessen, hvem vil da få tilbud om en slik justering? Hva vil det si å være evig ung?

Handlingen i «Brått evig» tar til nyttårsaften 2000, og strekker seg fram til neste årtusenskifte. Tidene forandrer seg – men når tiden samtidig kan stoppes, hva da med menneskenes hjerter?
Når tiden stoppes, blir tiden en annen. Når mennesket blir evig, forvirres sjelen.

Vi er i et hus, et tomt hus. Husets eier tar personer som ser ensomme og fortapte ut med til huset og holder dem fanget.

Etter hvert oppstår det bindinger mellom fanger og kidnapper. Når de gode hensiktene får gale konsekvenser, blir det skummelt og nervepirrende.

Arne Lygres DAGER UNDER er en psykologisk teaterhtriller hvor vi stenges inne og må kjempe for å overleve. Husets eier er en kidnapper, men han har samtidig gode hensikter og vil vel. Spørsmålene om hva som er godt og ondt, hvem som overlever og hvem som klarer å flykte dukker opp. Og i dette klaustrofobiske fangenskapet dukker en uventet kjærlighetshistorie opp.

Astrid har hatt et langt og nært vennskap med Eva, en relasjon som preger dem begge. Nylig har hun også møtt Sara, og et nytt og skjørt vennskap skal defineres. Hvem kan de være for hverandre? Kan de få en større og viktigere plass i hverandres liv enn det tiden de har hatt sammen skulle tilsi?

I vårt sted handler om behovet for å ha noen i livet sitt, om det å være der for hverandre, om å kunne kjenne seg igjen i en annen og hvordan vi blir til gjennom den andres blikk. Det handler også om den underliggende frykten for å bli valgt bort, å bli alene, å være utbyttbar.

«Ingenting av meg» handler om to menneskers brått symbiotiske samliv. En kvinne og en yngre mann har nylig møtt hverandre. De befinner seg i en tom leilighet der de bygger seg et nytt liv og binder hverandre gjennom ord som avsondrer dem fra verden utenfor og alt som var før de møttes. Hun har forlatt mann og barn, han har en historie han ikke lenger vil forholde seg til.
«Ingenting av meg» er et skuespill om kjærlighet som illusjon og virkelighet -– og om språkets makt og avmakt, om hvordan mennesker påvirker hverandre, og om hvordan man trekker seg unna for å skjerme andre fra sin egen måte å være til på.

Om å stå på kanten av katastrofen og late som ingenting. Noen få personer er fanget i en virkelighet på randen av katastrofe. De flykter, men kommer ikke unna, flukten bringer bare nye farer. Samtidig tenker de seg inn i andre mulige skjebner, de trekkes bort fra sitt eget mot noe annet. Det er grusomt og vakkert, virkelighetsnært og stilisert. Personene synes å klamre seg til tomme ord for å dekke over brådypet som trekker dem ned, de insisterer på at de har det godt mens deres verden revner.

I skuespillet LA DEG VÆRE fortelles denne og flere andre fortellinger gjennom ulike karakterer navngitt som Menneske, Venn, Bekjent, Fremmed og Fiende. Hver historie og hvert møte kobles sammen og blir i sum til en tekst om ensomhet, brudd, tilhørighet og om hvem vi er for hverandre. Men dette er også en tekst om håp, nåde og kjærlighet - og om hvem som står ved vår side når grunnen brister.

Arne Lygre utvikler sitt dramatiske forfatterskap og sin særegne form videre i dette skuespillet. I et vakkert og slående språk trer menneskets forgjengelighet og ubotelige ensomhet fram.

Stykkets handling foregår over en periode på 60 år, med start under krigen og slutt et sted rundt vår egen tid. Vi møter tre generasjoner kvinner fra den vesle plassen Knatten, et sted innerst inne i en trang norsk fjord. Postbåten kommer bare en gang i uken, det er få menn i sikte, og kunsten blir å knytte til seg dem som måtte dukke opp. Fortellingen om Gudrun, datteren Liv og barnebarnet Gudrun blir drevet fram av stadige sceneskift der overgangene representerer sprang i tid og åpner for stumfilmaktig komikk. Men stykket er også en sår slektskrønike med melodramatiske trekk, og tar opp temaer som opprør, ensomhet og de vanskelige båndene mellom mor og datter.

Peter er en mann med penger, ambisjoner og visjoner. Han vil anlegge en ny by med boliger, fabrikker og mange innbyggere.

– Hvis det ikke lykkes? spør Bror.
– Det er forskjellen på en som lykkes og en som...deg, svarer den mer risikoinnstilte Peter.
Sammen realiserer de planene. Etter hvert som årene går, fylles byen med mennesker og liv. Men oppgjørets time nærmer seg, og Peter kjenner døden puste ham i nakken. Andre familiemedlemmer begynner å dukke opp. De er ikke alltid dem de gir seg ut for å være...

En kvinne opplever et plutselig tap, hun har akkurat mistet moren, som sto henne nær, eller ikke så nær. Kanskje det er dette som leder henne inn i et tilfeldig møte med en fremmed person, en kvinne på morens alder, som har brutt opp hjemmefra og lagt ut på en lengre reise. De tilbringer et døgn sammen, begge med en iboende følelse av at forandring er nær forestående, at livet er satt i spill. Sammen møter de to en venn av kvinnen, og etter hvert også kjæresten hennes, idet denne byttes ut med en ny kjæreste. Siden erstattes venn med en annen venn og den fremmede kvinnen med en annen fremmed, en ung gutt klar til å ta fatt på voksenlivet.

Stykket setter ulike typer relasjoner i relieff og kretser rundt opplevelser av sorg, ensomhet og oppbrudd, men viser også øyeblikk av tilknytning og nærhet - og et håp om at en annen tilværelse er mulig.

«Skygge av en gutt» handler om en gutt og hans unge fostermor, en komplisert relasjon som utvikles i retning av et kjæresteforhold. Dette er et nervepirrende drama om foreldreskap og eierskap, om binding og modning. Omkring fortellingen om Tom driver også minnene om de døde foreldrene fram. Lygre bygger opp et familiedrama der kvinnene sterkt markerer sine erotiske revirer med voldsomhet og desperasjon.

Vi møter tre personer på et ikke navngitt sted i en like lite navngitt situasjon. De forteller, eller snarere utvikler, historier. De går inn og ut av roller – kommenterer handlingene samtidig som de utspiller seg.
I stykket granskes forutsetningene for å redde menneskeslekten og konstruerer ideen om en massiv redningsbøye. Men kan menneskene reddes? Er det ikke nettopp menneskene som er menneskeslektas verste fiende?

EIT EG set seg føre å forsvinna. Han vil forlata heimen sin, kjærasten, byen der han vaks opp, foreldra og systera. Han vil pakka tinga sine, setja seg i bilen og køyra av garde.

EIT EG er på veg vekk, men han stoggar bilen i vegkanten og får seg ikkje til å køyra vidare før han har møtt mora og systera, som nett no sit saman på ein benk nede ved ei elv attmed ein kyrkjegard. Han snur, køyrer attende for å møte dei ein siste gong. Eg forsvinn no, seier han.

EIT EG er borte, og kjærasten, EIT ANNA EG, sit att i heimen deira, utan noko forvarsel og utan nokon svar.

Tid for glede er eit stykke om oppbrot og einsemd, om å høyra til og høyra saman, om tilgjeving og kven vi er for kvarandre.